SaddleSore 1000 i Sør-Norge
sommeren 2001

En feriedag i sommer skulle jeg ta en rundtur som sneiet innom Telemark. Klokka var halv ni på formiddagen da jeg startet sykkelen, og planen var å være tilbake ved middagstider. Det var midt i uka, varmt og vindstille og trafikken var minimal. Da jeg trillet inn foran huset hjemme var klokka halv ett på natta, og kilometertelleren hadde økt med 1000 km. Det er definitivt en av de dagene jeg husker best fra denne sommeren!

Hundre mil hadde jeg aldri før kjørt på én dag, verken med bil eller sykkel. Tidlig i sommer - før langturen - leste jeg "Against the Wind" av Ron Ayres. Boka handler om forfatterens egen deltakelse i "Iron Butt Rally" i USA, som kort fortalt er 11000 miles på 11 dager. Boka var som en fantastisk oppdagelsesreise, og jeg funderte litt på om jeg ville makte å gjennomføre noe slikt. Det virket i grunnen for ekstremt, men tanken var fristende og det virket slett ikke helt umulig å gjennomføre.

Jeg var såvidt i kontakt med Michael Kneebone, presidenten i Iron Butt Association, og han bemerket at utlendinger ville bli prioritert på startlista. Realistisk sett kunne det kanskje bli et prosjekt om tidligst 4-5 år, siden jeg slett ikke hadde langdistanseerfaring og samtidig bare hadde ett år i salen. En cruiser var kanskje heller ikke det ideelle framkomstmiddelet, og noen ny sykkel blir nok ikke aktuelt de nærmeste årene.

Etter hundremilsdagen virket ekstremdistansene plutselig oppnåelige, og det var da ideen om et SaddleSore-forsøk begynte å ta form. Til å begynne med ble det bare med tanken, siden ferien nå var slutt og jobben krevde sitt. En dag gikk det opp for meg at dagene begynte å bli kortere og nettene mørkere, og at nattetemperaturene begynte å krype farlig langt ned på gradestokken. Skulle jeg gjøre et forsøk denne sommeren, så begynte det å haste! NAF-boka ble tatt fram og mulige ruter ble vurdert. SaddleSore-reglene ble nøye studert, og valget falt til slutt på lørdag 18. august. Jeg ville ikke gjøre noe forsøk dersom været ble jevnt dårlig, så langtidsvarselet ble sjekket fra dag til dag. Datoen nærmet seg raskt, og det ble klart at været ville bli bra over hele Sør-Norge denne helgen. Turen hadde jeg også varslet på no.alt.motorsykler, så nå var det i grunnen ingen vei tilbake.....

---------------

SaddleSore 1000. Tusen miles på tjuefire timer. 161 mil. Hvordan planlegger man en sånn tur?

Strengt tatt er det jo bare en kjøretur, selv om den er uvanlig lang. Iron Butt Association (IBA) setter krav til at rute og kjørelengde blir dokumentert med vitner og bensinkvitteringer, samt naturligvis at tidsbegrensningen blir strengt overholdt. Siden hele turen skulle kjøres i ett strekk uten overnattinger, ville
mat og varme klær være det eneste nødvendige utstyret. Verktøy og annet utstyr for reparasjoner var uaktuelt, både fordi selv en kortvarig
reparasjonsstopp ville gjort det vanskelig å fullføre med hensyn til tid, og først og fremst fordi jeg ikke har peil nok til å fikse noe særlig selv.

Datoen lørdag 18/8 var bestemt, noe som ville være siste mulighet i lang tid framover på grunn av jobben, og langtidsvarselet på www.dnmi.no så
lovende ut. Sykkelen hadde vært på service uka før og nesten-slicksene hadde endelig blitt skiftet ut, og 30-40 mil etter servicen hadde det ikke
oppstått problemer av noe slag. Jeg hadde imidlertid lagt merke til at kjørelengde før reservetank hadde blitt redusert med ca. 1 mil, noe som er
viktig å vite når det er et stykke igjen til neste bensinstasjon. Mekanikeren hos Yamaha hadde blitt gjort oppmerksom på de modifiserte pottene, og han hadde vel som ventet justert til litt fetere blanding.

161 mil på 24 timer betyr en gjennomsnittshastighet på 67 km/t. Dette stemte bra med beregninger fra tidligere turer, der det ikke har vært noe problem å oppnå dette inkludert stopp for bensinfylling og andre nødvendigheter. Norske landeveier er med andre ord ingen hindring. Problemet var at det ikke ville bli særlig rom for søvn og hvile uten å heve snitthastigheten opp mot 70-80 km/t. Med to timer hvilestopp blir det 22 timer igjen, og det krever en gjennomsnittshastighet på 73,2 km/t. Fullt mulig - ihvertfall i teorien. Dermed gjaldt det å styre unna 50- og 60-sonene, samt å prøve å velge flest mulig 90- og 100-soner. Fartsgrensene bør jo overholdes - ihvertfall sånn noenlunde - og hasardiøs kjøring strider i tillegg mot grunnideen bak SaddleSore.

I hovedtrekk ble den valgte ruta slik: Først fra Langhus til Fredrikstad, siden E6 er svært rask og jeg likevel måtte hente noe i Fredrikstad pga. jobben. Deretter tilbake igjen til Oslo og videre til Elverum, deretter til Trysil, forbi Femunden og ned til Tynset. Videre nordover til Ulsberg, som ville bli det nordligste punktet på ruta.

Deretter ble det å vende sørover, over Dovre til Sjoa. Der ville jeg brekke av mot Randsverk og kjøre over Valdresflya til Fagernes. Veien skulle deretter gå
videre vestover mot Tyinkrysset og så sikk-sakke over diverse fjelloverganger til jeg nådde Hardangerfjorden. Derfra var det strake veien hjem over Haukelifjell.

Alt i alt et kompromiss mellom hurtighet og flott natur. At det vanligvis er lite trafikk i helgene kunne heller ikke skade. Veiboka fra NAF ble studert, og finregning ga en total distanse på 1707 km. Dette ga også en god margin i tilfelle ruteprogramvaren til IBA skulle være litt uenig med NAF-boka. Ruta ble lagt inn i Excel, med oversikt over kjørt distanse, akkumulert tid og resttid for 20 knutepunkter. NAF-boka og en regnearkutskrift måtte naturligvis med på turen, selv om jeg nå kunne det meste av ruta utenat. Jeg måtte i tillegg ha med SaddleSore-reglementet og loggbok. Loggboka skrives ut fra websidene til IBA, og alle bensinstopp og
andre stopp over 20 minutter må føres inn med klokkeslett og kilometerstand.

Loggboka skal også ha underskrift av minst ett vitne ved start og stopp, og sammen med alle bensinkvitteringene utgjør dette dokumentasjonen som skal
sendes til IBA for godkjenning. Fredag kveld var kommet, og det var tid for den siste, men kanskje viktigste forberedelsen: en god natts søvn.

---------------

Sover lenge, det er ingen hast med å komme av gårde. Siden jeg regner med å bruke tett oppunder 24 timer, vil jeg gjerne legge mørke og nattekulde bak
meg mens jeg fortsatt er pigg og opplagt. Mot slutten av turen kommer jeg sikkert til å være sliten og daff, og da vil sensommersola være god å ha.
Jeg spiser en lett frokost og gleder meg vanvittig til å komme ut på veien. Bare meg, sykkelen og veien, mil etter mil. 100% fokus. Herlig!

Samtidig gruer jeg meg litt for kulde og søvnmangel som jeg ganske sikkert vil måtte slåss med. Tekniske problemer bekymrer meg ikke, siden jeg for det
første ikke venter noen, og siden det for det andre vil sette en effektiv stopper for å kunne gjennomføre SaddleSore'n innenfor tidsrammen.

Jeg logger meg på Internett og sjekker e-post, og sender en melding til no.alt.motorsykler om at SaddleSore-forsøket er i gang. Oppakningen er nøktern: Innerfôret til kjøredressen, en høyhalset fleece-genser, en høyhalset feltskjorte, et par ullsokker, NAF-boka og noen CD'er havner i ryggsekken, siden jeg ikke har sidevesker. I sekken havner også tre flasker Olden og en plastboks med to matpakker, to Energy Bars, en Kvikklunsj og en pose Fox. Sekken stroppes fast på bagasjebæreren, og en sovepose festes på passasjersetet. Ørepropper, Leatherman og discman puttes i innerlomma på kjøredressen, og mitt antikvariske speilreflekskamera ligger i en veske som festes foran på kjøredressen. Lommeboka og vitnesignert loggbok går i hver sin brystlomme. Oljenivå er OK, det samme gjelder lys, bremser og dekk. Klar!!

Første stopp er Hydro-Texaco på Vinterbro. Tanken fylles, og kvitteringen viser 18. august kl 13:49. Dette er det offisielle starttidspunktet! Kilometerstanden er 19748 og blir behørig notert i loggboka. Nesa vendes straks sørover, og første stopp er Fredrikstad. Der skal jeg plukke opp noen papirer i forbindelse med jobben før jeg snur nordover igjen. Fyller 3,8 liter bensin i Fredrikstad for dokumentasjonens skyld, og kvitteringen viser at klokka er blitt 14:43. Bruker rundt 20
minutter på å plukke opp jobb-papirene, og så er jeg snart ute på E6 igjen.

Oslo passeres, jeg følger motorveien nordover og tar av på stamvei 3 mot Elverum. Her fortsetter jeg på RV 25 mot Trysil. Dette er ukjent vei, og jeg
konstaterer tilfreds at det er 90-sone omtrent hele veien. Ikke de mest utfordrende veier, men milene flyr unna. Fyller bensin på Statoil ved
Midtskogsberget klokka 18:09. Det betyr at jeg har tilbakelagt de 27 milene fra Fredrikstad med en snitthastighet på drøyt 85 km/t.

Det tar ikke lang tid før jeg passerer Trysil, og sola begynner å stå lavt på himmelen. Jeg kjenner at det blir kjøligere, og jeg begynner også å bli sulten, så det er tid for en liten hvil. Stopper i en busslomme litt sør for Drevsjø. Tar på ullsokker og fleece-genseren, og knepper fôret fast inni kjøredressen. Gjør kål på den ene matpakka, putter Fox-posen og kvikklunsjen i jakkelomma, og avslutter med væskepåfyll og påkrevet væsketapping. Legger "Bat Out of Hell II" i discman'en, putter inn ørepluggene og er av gårde igjen. Stopper etter et par kilometer, napper ut øreproppene og stapper dem ned i innerlomma. Ørepluggene sitter for dårlig og spilleren har ikke nok guffe til å overdøve vindstøyen i 3/4-hjelmen, så spilleren skal få hvile resten av turen.

Femunden passeres, og jeg tenker tilbake på en fottur i Femundsmarka for en del år siden. Gode minner, og det er alltid en litt pussig følelse å se igjen steder man har vært for lenge siden - både kjent og ukjent på samme tid. Sola går ned, og når jeg kjører gjennom Tolga begynner det å mørkne. Det betyr svarte natta over Dovre og Valdresflya.

Veien er kort ned mot Tynset, og jeg lurer på om det er på tide med en bensinstopp. Velger å la være, men angrer ganske snart når jeg ikke kan huske om det er noen bensinstasjoner før Ulsberg. Jeg vurderer såvidt å kjøre tilbake til Tynset, men jeg velger å fortsette etter at en rask beregning tilsier at bensinen bør holde med brukbar margin. Kjører et par kilometer videre, og må over på reservetanken. Den holder av erfaring temmelig nøyaktig 9 mil, og det er ca. 7 mil igjen til Ulsberg. Det er likevel en lettelse å kunne svinge inn på Statoil allerede i Kvikne.

Klokka er 22:03, og kilometertelleren viser 20340. En beregning i ettertid viser en snitthastighet på 71,9 km/t, inkludert til sammen ca. 1 times stopp. Et ørlite forsprang i forhold til kjøreplanen, men hvilepauser og bensinstopp må framover holdes på et minimum. Det blir stadig kjøligere, og vindskjerm og elektrisk vest står høyt på ønskelista. Vindskjermen står hjemme i stua av alle steder, men jeg har aldri somlet meg til å montere den. Tar en liten rast på Oppdal for å få i
meg noe varmt før Dovre. Tar på feltskjorta, og jeg har dermed pakket på meg alt jeg kan. Skeier ut med en løkpølse i brød og en kopp kaffe. Pølser er
ikke akkurat noe å bli pigg av, og kaffe har aldri hatt noen effekt på meg, men jeg er ihvertfall både mett og behagelig varm når jeg nærmer meg Hjerkinn under en måneløs, men makeløst stjerneklar himmel.

Hjerkinn, Dombås og Otta passeres i rask rekkefølge, og ved Sjoa tar jeg av til høyre mot Randsverk på RV 257. Ikke verdens beste vei, og det er vanskelig å holde god fart. En åpenbart lokalkjent kar i en pickup fyker forbi meg. Klokka 01:00 fyller jeg bensin i Heidal, og fortsetter straks mot Randsverk og Valdresflya. Her har jeg til og med syklet en gang i tiden, og jeg husker godt hvordan området ser ut her langs Sjoa-elva. I mørket ser jeg likevel ikke annet enn veien foran meg, og jeg føler meg litt bortkommen helt til jeg ser Bessheim, et kjent og kjært utgangspunkt for tidligere fotturer innover i Jotunheimen. Jeg parkerer sykkelen, men velger å bare spasere og småjogge litt fram og tilbake langs parkeringsplassen og veien for å bli litt varm før jeg skal over selve flya.

Jeg lar sykkelen trille ned til veien før jeg starter den, slik at jeg ikke vekker alle hyttegjestene. Snart passerer jeg Gjendeoset og avkjøringen til Gjendesheim og fortsetter oppover mot flya. Etter et kort stykke støter jeg på et veiarbeidsområde. Tjukt av løs grus i veien og vaskebretthumper - det var da som f...!! Farten må ned til 30-40 på det verste, og jeg holder sykkelen i de litt slettere hjulsporene fra bilene og lar den ellers styre seg selv. Tar igjen en bil som sikkert ikke holder mer en 25 km/t, mens jeg seiler og gynger forbi i rundt 50.

Heldigvis tar veiarbeidsområdet slutt før toppen, men det har ihvertfall bidratt til at jeg har holdt varmen. Jeg er litt ekstra forsiktig ned mot Beitostølen, siden det alltid pleier å være sauer og geiter i veien. Denne gangen var det kanskje for sent på natta, siden jeg bare så én trøtt sau som sto i veikanten.

Jeg sneier såvidt innom Fagernes og tar av vestover langs E16. Klokka er rundt 03:00 og det begynner såvidt å bli lysere, og jeg kjenner at det er på høy tid med en sovepause! Jeg stanser i første og beste busslomme og ruller ut soveposen rett på asfalten mellom sykkelen og grøfta. Jeg beholder kjøredressen og støvlene
på og pakker soveposen rundt meg. Jeg får ikke lukket glidelåsen, men jeg legger meg så nært eksospottene som jeg tør. Det fungerer! Særlig behagelig er det ikke, og det er neppe noen risk for at jeg skal forsove meg. Men det er en befrielse å kunne slappe helt av.
zzzzzzzz.....

Ligger og slumrer og halvsover en times tid. En og annen bil passerer. Hører at en lett motorsykkel nærmer seg et stykke unna, og jeg tar det som et signal om å komme meg opp og videre. To gutter på en 125 fyker forbi mens jeg pakker sammen soveposen. Vi vinker til hverandre. Straks etter kommer de trivelig nok tilbake og lurer på om jeg trenger hjelp. Jeg takker, men forteller at jeg bare har tatt en rast og at alt er i orden. De kjører videre. Jeg drikker litt vann, stropper fast soveposen og er i gang igjen.

Et par kilometer senere ser jeg at guttene har parkert sykkelen i veikanten og at de står og haiker. Tomt for bensin! De spør om begge kan få sitte på med meg et stykke videre. Minst en av dem lukter alkohol, og jeg går med på at én kan få sitte på videre. Han setter seg på baksetet, oppå soveposen, og blir med et lite stykke videre før han stiger av og takker for hjelpen. En fin start på dagen, og nå er jeg ihvertfall blitt skikkelig våken. Selv om det er kaldt fremdeles, er det deilig å se at dagslyset for alvor begynner å vende tilbake.

Turen går videre langs Vangsmjøsa og opp mot Tyinkrysset. En gang i tiden var vi en guttegjeng som leide en hytte her oppe, og murhytta er lett å få øye på når jeg kaster et blikk opp langs veien mot Tyin. Gode minner nok en gang. Jeg skal ikke den veien og fortsetter i stedet oppover mot Filefjell. Kort etter er jeg på
Borlaug og tar av mot Hemsedal og Gol. Nå er det temmelig lyst og fint å kjøre, og tempoet er mer enn bra over fjellet og nedover igjen mot Hemsedal, der jeg fyller bensin. Kvitteringen sier kl 06:25, og jeg har kjørt 108 mil.

Det er like før sola kommer over fjellsidene, og når jeg har passert Gol og kjører oppover Hallingdalen mot Ål, kjenner jeg endelig at sola begynner å varme i ryggen. Geilo passeres, og jeg følger RV 7 forbi Ustaoset og over den nordlige delen av Hardangervidda. Utrolig flott i den lave morgensola!

Veien går igjen bratt nedover, forbi Vøringsfossen og Måbødalen ned mot Eidfjorden. Veien fram til Kinsarvik er bra, men derfra og innover til Odda går det heller smått. Denne veibiten hadde jeg sett for meg som en kjapp transportetappe, men der tok jeg grundig feil. Men veien er sjarmerende og naturen flott, og jeg har jo ikke noe valg. Når jeg ser frukthagene og salgsbordene for moreller som var i ferd med å bli rigget opp, så får jeg en følelse av langt sydligere breddegrader.

Endelig dukker Odda opp innerst i Sørfjorden, og sykkelen er tørst. Ifølge veiboka skal jeg nå ha kjørt 1323 km, mens kilometertelleren på sykkelen viser at har jeg kjørt 1320 km. Et uventet bra samsvar! Det betyr at jeg stort sett kan stole på kilometertelleren hvis det skulle bli knapt med tid på slutten. Bensinkvitteringen viser at klokka er 09:46, og det går opp for meg at jeg ikke har all verdens tid igjen. Fire timer!!!

Odda-Røldal-Haukeligrend-Notodden-Kongsberg-Drammen. Over 30 mil! Etter beregningene skulle minimumskravet på 1610 km ligge et sted mellom Kongsberg og Drammen. Jeg ble sikkert mistenkt for pumpestikk av de som så meg rase ut fra Texaco-stasjonen og oppover dalen.

Fine veier og lite trafikk innover mot Røldal, og milene ruller unna. Røldal passeres og jeg presser på opp mot Haukelifjell. Må holde jevn og høy fart og ikke tape et minutt! Over fjellet er tempoet kanskje litt i overkant, selv om jeg holder meg til det jeg regner som "førerkortsikker" hastighet. Fine og oversiktlige veier, lite vind og stadig mildere. Når Haukeligrend passeres er det godt og varmt, og jeg tar en liten stopp for å spise litt og ringe til samboer Marianne. Hun har vært bekymret siden jeg ikke har ringt siden kvelden før og har tydeligvis ikke sovet særlig mer enn meg. Jeg får dårlig samvittighet og tenker på noen småstopper der jeg kunne tatt en rask telefon, men jeg får ikke tid til å tenke så mye over det. Vårrullene som jeg hadde pakket inn i aluminiumsfolie ser ikke like lekre ut som dagen før. Oljen har tydeligvis reagert med aluminiumet og laget aluminiumsgrå vårruller. Jeg vurderer et øyeblikk å droppe dem, men skitt la gå, de går
ned. Næring!

Milene går greit unna, men jeg titter stadig oftere på kilometertelleren og klokka på mobiltelefonen. Kan dette holde? Jeg begynner også å ergre meg over at jeg har valgt E 134 som siste "etappe", siden jeg jo så altfor godt vet at dette ikke er noen spesielt rask strekning. Jeg vurderer en kort stund å snu og kjøre tilbake over Haukelifjell, men dropper det når jeg tenker på at jeg også må komme meg hjem en gang. 60-sonene kommer tettere og tettere, og det samme gjelder trafikken. Seljord passeres, og Notodden er rett forut.

Klokka tikker jevnt og trutt, mens jeg mistenker kilometertelleren for å ha hengt seg opp. Jeg husker kilometerstanden ved start, og regner ut at telleren må passere 21358 for å tilfredsstille kravet. Notodden passeres, og jeg bestemmer meg kjapt for å kjøre til jeg passerer 21358 km, for deretter å stoppe på første og beste bensinstasjon. Kongsberg passeres, og det er bare minutter igjen av den tilmålte tiden. Der passeres kilometerkravet!! Jeg sjekker klokka, og den viser 13:45. Fire små minutter igjen.

Pulsen er noen hakk over cruisinghastighet når jeg endelig ser en bensinstasjon. Lundebakken Bensin! Raser bort til pumpa, inn med bankkortet, av med tanklokket, klemmer av noen få liter og skyver inn bankkortet igjen. Ingenting skjer. Ingen kvittering. Det var da som sv.....!! Klokka viser at tiden er ute, og jeg må inn på stasjonen for å be om en utskrift. Randi Janette bak disken leter på kvitteringsrullen og forklarer at det ikke er alltid at de får utskrifter her inne heller. Jeg forklarer henne raskt hvorfor jeg er en smule stressa, og ber om å få en kvittering med sted, klokkeslett og antall liter. Hun vet verken hvor mange liter jeg har fylt eller hvor mye det koster, og hun spør meg. Jeg har ikke fulgt særlig med på pumpa, så hun skriver "ca. 10-12 liter for ca. 112 kroner". Klokkeslettet hun skriver er 13:50, men en kort forklaring til IBA skal nok klare å redde det ene minuttet. Kilometertelleren viser at jeg har kjørt 1613 km, og det finnes i tillegg en regel som sier at det er akseptabelt å komme litt for sent dersom man har kjørt en tilleggsdistanse på minst 1 mile (1,6 km) pr ekstra minutt. Det burde derfor holde, såfremt IBA godtar den håndskrevne kvitteringen.

Så begynner jeg å tenke, og jeg funderer på om jeg kan gardere meg i tilfelle Lundebakken på Vestfossen ble litt i korteste laget. Jeg kommer på at hvis jeg
vurderer Fredrikstad som startpunkt, vil jeg fortsatt ha en snau time igjen. Sju mil på en liten time, gjennom Drammen og nesten til Oslo? Tvilsomt, men
verdt å prøve, siden jeg uansett skal den veien og det går an å skuffe unna på motorveien mellom Drammen og Oslo. Gjennom Drammen går det overraskende
kjapt, og ikke lenge etter passerer jeg Liertoppen og Asker. Men hvor er bensinstasjonene når jeg trenger dem?! Jeg tar av mot Holmensenteret og mener å huske at det er en bensinstasjon der. Feil! Kjører et lite stykke videre og finner endelig den bensinstasjonen jeg tenker på halvveis inn til Vollen. Stedet heter Vettre og tiden klarer jeg OK i forhold til Fredrikstad, men jeg bommer med over en mil på kjørelengden. Bortkastet avstikker, og jeg innser at jeg må stole på at Vestfossen holder.

Nå lengter jeg etter å bli ferdig, og jeg holder tempoet oppe gjennom Oslo og sørover langs E6. Akkurat før jeg skal svinge av mot Langhus bestemmer jeg meg for å fortsette til Vinterbro og skaffe en kvittering derfra. Det gjør vel neppe noe fra eller til, men det kunne jo tenkes at jeg hadde regnet feil og at Vinterbro-kvitteringen kunne være avgjørende. Dermed er jeg tilbake til utgangspunktet, fyller opp tanken og får den siste kvitteringen kl 15:27. Total distanse 170,5 mil.
De siste kilometerne hjem er overstått, og jeg plukker av oppakningen, kommer meg ut av kjøredressen og synker sammen i sofaen. Orker ikke å tenke
på å sortere kvitteringer og å regne kilometere nå. Planen var å skrive en kort rapport på no.alt.motorsykler, men jeg orker ikke tanken på å sette meg
foran datamaskinen heller. Vil bare hvile, sove. Å godkjenne SaddleSore'n blir opp til IBA, men jeg vet at jeg har fullført, og jeg har hatt en ualminnelig fantastisk tur!